Når mørket senker seg over Ragusa på Sicilia, forandrer byen karakter. Dagens varme, stemmer og aktivitet forsvinner gradvis, og tilbake ligger de smale gatene nesten helt stille.
Det er nettopp denne stillheten jeg ønsket å fange i bildet. De gamle husene står tett langs gaten, preget av århundrer med sol, regn og mennesker som har levd sine liv bak de slitte fasadene. Det varme lyset fra gatelyktene trekker en gyllen linje gjennom mørket og står i sterk kontrast til den dype blå nattehimmelen.
Ingen mennesker. Ingen biler i bevegelse. Bare en stille gate som leder blikket videre inn i byen.
Og der, mellom husene, reiser kuppelen seg over hustakene – opplyst som et naturlig mål for den som følger gaten. Det føles nesten som om byen selv viser vei.
Jeg liker slike øyeblikk. Når turistene har forsvunnet, butikkene har stengt og byen ikke lenger forsøker å vise seg frem. Da får man oppleve en annen side av Sicilia – den stille siden. Man hører sine egne skritt mot steinen, kjenner den varme kveldsluften og får tid til å studere detaljer som lett forsvinner i dagslyset.
Ragusa etter mørkets frembrudd handler ikke om hva som skjer i gatene, men om alt som en gang har skjedd der.
For selv når gatene ligger tomme og stille, føles det som om de gamle veggene fortsatt har historier å fortelle.
