Det er vanskelig å beskrive følelsen før man faktisk står der – **midt i et hav av solsikker, uten å kunne se hvor åkeren slutter.**
Foran meg står tusenvis av solsikker tett i tett. Noen vender seg mot den lave kveldssolen, andre bøyer hodet tungt etter en lang dag i den franske varmen. Uansett hvilken vei jeg ser, fortsetter de. Rad etter rad med grønt og gult, helt til de til slutt forsvinner inn i horisonten.
Jeg går noen meter inn mellom plantene. Plutselig er veien bak meg nesten borte, og verden utenfor åkeren føles langt unna.
Det er nesten helt stille.
Bare en svak vind beveger de store bladene, og insektene summer mellom blomstene. Ingen mennesker. Ingen bygninger. Bare meg, kameraet og et landskap som føles uendelig.
Solen står lavere nå. Det varme lyset treffer solsikkene fra siden og får kantene på bladene til å gløde. De gule kronbladene blir nesten oransje, mens lange skygger trekker seg gjennom åkeren.
Jeg løfter kameraet, men blir stående et øyeblikk før jeg trykker på utløseren.
For noen ganger handler fotografering like mye om å **oppleve øyeblikket** som å fange det.
Midt i denne enorme åkeren kjenner jeg en merkelig følelse av frihet. Ingen klokke som bestemmer. Ingen steder jeg må være. Bare kveldssolen over Frankrike og et tilsynelatende endeløst hav av solsikker.
Og kanskje er det nettopp slike øyeblikk jeg leter etter når jeg reiser med kameraet.
**De øyeblikkene hvor man stopper opp, glemmer tiden og bare ser.**
